Volgograd

Idet jeg sykler inn i Volgograd fylke, far jeg for forste gang en folelse av a ha kommet langt hjemmefra. Denne folelsen hadde jeg ikke da jeg kom til Ukraina, ved Svartehavet eller da jeg trillet av baten og inn i Russland. Er ikke helt sikker pa hvorfor akkurat her, ved betongsoylen som marker fylkesgrensen, men kanskje fordi Volgograd er en legende. En myte.

Nar jeg fortalte folk underveis at jeg skulle til Volgograd, utbrot de gjerne "Ah Volgograd, heltebyen!". De tenkte naturligvis pa det som skjedde her under andre verdenskrig, da byen het Stalingrad og var okkupert av tyskerne for den Rode Arme omringet dem og vant slaget - gjerne referert til som krigens vendepunkt. Og i et storre perspektiv kan man si at Sovjets tid som supermakt begynte nettopp her ved breddene av Volga. Kanskje pa grunn av at byens navn ble slaget sa kompromislost. Tyskerne var omringet og hadde ingen steder a romme, og de russiske soldatene hadde NKVD - forloperen til KGB - i ryggen, som skjot over ti tusen av sine egne for a ha fremvist feighet i kamp; man far modige soldater pa den viset. I et halvt ar pagikk kampene, fra gate til gate, bygning til bygning og etterhvert rom til rom. Tusner av frigjorte russiske fanger ble ogsa skutt etter a ha blitt frigjort, de kunne jo ha blitt spioner for tyskerne. Innen den siste tyske soldaten overga seg i februar 1943, hadde hundretusner - trolig over en million mennesker - mistet livet i Stalingrad. Ingen vet sikkert; i seierens time regnet man ikke pa prisen. Antallet blir uansett sa stort at jeg klarer ikke a fatte det; om jeg legger til - eller fjerner - en null bakerst i tallet, sa gjor det ikke noe annet inntrykk pa meg. Det er forst nar jeg leser soldatenes beretninger at jeg far et visst begrep om hvordan det kan ha vart. Som den russiske soldaten som skriver at den dagen tyskerne kom, hortes ikke et skudd eller et granatnedslag - det var et kontinuerlig brol som vedvarte resten av dagen. Det siste tyske flyet som tok av fra flyplassen for den falt, matte manuvrere seg mellom alle frosne likene som la i rullebanen - lik av soldater som desperat hadde klamret seg til flyene som tok av. Og dette siste flyet brakte med seg store mengder post. Testamenter. Som fra soldaten som skriver om hvor vanskelig alt ble etter at tre av fingrene pa hoyrehanden fros istykker og det eneste han kan bruke handen til er a skyte, men det er knapt kuler igjen. Eller han som nettopp har fatt vite at forsoket pa a sende forsterkninger har mislyktes og alt hap er ute, og skriver om hvordan han kvier seg for a meddele dette til sine soldater. Eller han som forteller at kameraten som la i skjul ved siden av ham, tok frem et bilde av familien fra innerlomma, rev det i stykker og skjot seg selv. Forst da begynner jeg a fa et begrep om hvor ane hvor javlig det ma ha vart her.

Droye seksti ar etter at russerne sa historiens mest dyrekjopte "denne byen forblir russisk!", star jeg i sentrum og ser pa en japaner tale fra en scene. Han representerer et firma som selger mobiltelefoner, en dette er en del av markedsforingen deres. "It is nice to be in Volgograd!", sier han, for noen oversetter til russisk. Jubel. "This beautiful city, famous for it's heroic history, it's arcitecture and the home of the famous olympic swimming champion ...". Japaneren myser ned pa huskelappen sin. "...Popov!". Mer jubel. Sa kommer fire jenter i fargerike korte skjort pa scenen og mimer til et par sanger, for det er publikums tur. En mann blir trukket opp fra publikum, og han skal mime til noe tysk musikk. Sa der star altsa en russer og mimer pa tysk for en nordmann; alt betalt av en japaner.

De sovjetiske lederne lot selvfolgelig ikke anledningen til a minne om krigens seier ga umarket hen, sa her kryr det av krigsforharligende monumenter i betong. Det siste ble bygget tidlig pa 80-tallet, og er et museum som ser ut som en halvrusten silo. Utstillingen begynner en tilstaelse fra han som ledet de tyske troppene i Stalingrad - feltmarskalk Paulus - hvor han forteller om planleggingen av angrepet, og det hele avsluttes med en byste av Stalin. En skulle kanskje tro at et land som har lidd sa mye under krigens helvete hadde lart noe av det, men det er ikke alltid tilfelle. Pa museet har man sett seg nodt til a bygge pa et rom til, sa halvveis i utstillingen er det et rom som kort forteller om krigen i Afganistan. Russerne hadde knapt fatt siste soldaten ut av Afganistan og holdt noen festtaler om "Aldri mer krig!", for det var pa'n igjen. I omveltningene som fant sted da Sovjet gikk i opplosning, var det en rekke land som erklarte seg uavhengige, deriblandt Tsjetsjenia. Men uheldigvis gar det en oljerorledning igjennom nettopp Tsjetsjenia. I nesten alle landsbyene jeg har syklet igjennom, er det minnesmerker over de - for det meste nittenaringer og tjuearinger - som falt i Tsjetsjenia. Noen steder er det ogsa bilder av dem. Med nesa i sky, smale oyne, royk i munnviken og kalasjnikov i hendene poserer de selvsikre foran det russiske flagget. Og hvorfor skulle de ikke det; endelig har de fatt en mulighet til a fa reist litt lenger enn neste landsby, og de skulle jo bare sla ned noen opprorerske bonder sammen med den store russiske armeen. Mon tro hvor lang opplaring disse tenaringene rakk a fa. De var neppe noen utfordringer for de erfarne tsjetsjenerne krigerne i deres egen bakgard. Sa da matte pabygget pa museet her i Volgograd utvides, for a romme ogsa denne krigen.

Uten sammelikning forovrig, sliter ogsa jeg med a komme fra Volgograd. Endelig far jeg oppleve hvordan det er jeg skal reise med offentig russisk transport. "Jeg skal gjerne ha en bilett til Samara i morgen", sa jeg til den store damen som solgte biletter til en bat oppover Volga. "Det gar ingen bat dit for om fire dager." Jeg gikk for a se pa et kart. Omradet langs Volgas vestbredd er sterkt industrialisert og trafikkert - og det at det er mye trafikk pa veien, betyr ikke at den holdes i bedre stand, bare at asfalten er mer sporete og har flere hull. Og langs ostsiden er det knapt med veier. Derfor gikk jeg tilbake dagen etterpa. "En bilett til Samara med forste bat, takk!". "Fa se passet ditt!" svarte damen. Jaja, det er jo en flere dagers reise, og jeg skal jo sove pa baten - og hvem kan sove uten a ha fremvist pass? Dagen etterpa kom jeg tilbake med pass, men bilettluken var stengt. Den neste dagen var det ikke flere biletter igjen. "Utsolgt! Neste bat gar om fire dager." Jeg sikret meg en bilett til denne baten med det samme.

Selv om Volgograd egentlig er en stor kirkegard, gar livet i byen naturligvis sin vante gang. Menn med hvite skjorter over store mager haster avgarde langs fortauene. For a understreke at de er ute i viktige arend, barer de pa sma larvesker i den ene handa mens de handhilser pa andre menn med den andre. Faktisk sa barer alle pa noe, som om a bevege seg fra et sted til et annet uten a bare noe er fullstendig bortkastet. Mest barer de gamle kjerringene, de er sleper sa mye plastikkposer i begge hendene at de har problemer med a ga. Og minst barer altsa de kraftigst bygde mennene. Jeg har ikke helt blitt sa fortrolig med noen av de ekte forretningsmennene i byen til at jeg har turt a sporre hva de har i veska si. Et A4 ark ma brettes to ganger for a fa plass, sa det kan ikke vare rare rapportene de barer pa. Kanskje det er noen pakker royk og en flaske vodka, for sa snart arbeidsdagen er over motes mennene for a nyte nettopp dette - helt til det ringer i en mobiltelefon. "Alljo!". En kvinnestemme kan savidt hores. "Nei, na er jeg pa kafeen med Sasja og Juri!". Kvinnestemmen blir tydligere. "Jammen, vi har det hyggelig ...". Mannen ma holde telefonen lenger unna oret. "Da, da! Bare en ol". De sier ikke hade i telefonen. Mobiltelefonen ma vare menns store ulykke. Ungdommen samler seg i trappene som forer ned fra plataet hvor sentrum er anlagt og ned til havna ved Volga. Trappene er utsmykket med kopier av greske soyler med hammer og sigd i toppen. I trinnene larer ungdommen hverandre triks pa skateboard og rulleskoyter. Storst status har de som sykler. Tre ungdommer legger seg ned pa steinhellene ved fontenen overst i trappa, mens en syklist tar sats og hopper over dem! Sa setter skaterne, skoyteloperne og syklistene seg ned og gutta handhilser; de eldste sitter i midten, mens de yngste og smajentene lengst unna. Det er noe haplost med smajenter; de onsker sa gjerne a vare noe - kule, pene eller populare - men klarer det ikke. Derfor sitter de og ser sure ut, og dermed enda mindre kule, pene eller populare. De eldre jentene klarer dette bedre, ved overga hverandre i a kle seg sa upraktisk som overhode mulig. Ustanselig retter de pa en bluse som henger savidt pa kroppen eller drar i en bukse som er alt for trang, mens de balanserer avgarde pa stilettheler. Frem og tilbake i parkene og opp og ned trappa, for de finner en benk hvor de kan royke eller drikke ol. Ved solnedgang motes de eldste mennene i parken for a spille sjakk. Ikledd gra og nystrokne skjorter med slagside pa grunn av overlastede brystlommer. Beltet i de gra buksene er festet i navelhoyde. Gjennom briller med tykk plastikkinnfatning myser de lutryggede ned pa brettet for de med knokete fingre smeller en sjakkbrikke ned i en ny rute. Det samler seg gjerne en sirkel av graharede rundt benkene med sjakkbrett, og alle vil gjerne foresla et godt trekk eller avfeie andres forslag. Og midt ibland dem gar en nordmann i utvasket T-skjorte og kortbukse, enda kortbukse gikk av moten etter Azovhavet. Jeg har kun handvasket klarne siden Litauen, men de blir ikke rene uansett hvor mye vaskepulver jeg heller i badekaret, bare blassere. Men de lukter ikke sa ille etterpa, og det far vare det viktigste.

Jeg trodde at de fleste utlendingene kommer til Volgograd pa grunn av byens historie. Pa hotel Solsikke er det ikke tilfelle. Til frokost sa jeg en amerikaner med to russiske damer; hun ene anorektisk mager som hun kompenserer med et enormt har, hun andre balfeit med bleket har. Jeg antok at de var mor og datter. Mens disse damene skravlet med hverandre, vartet hun jeg antok var datteren opp amerikaneren med mer mat, kaffe og servietter. Han sa sjelden noe - eller kom ihvertfall sjelden til orde. Hotel Solsikke har ogsa tre pc'er med internett pa et rom merket "Bizniz Tsentr", og der treffer jeg amerikaneren igjen mens damene sitter i sofaen bak ham. Jeg aner et smil mens han sjekker aksjekurser. For hver dag ble han mer ubarbert og trott. De siste dagene jeg sa dette folget sa han ingenting, sa en dag kom bare hun jeg tror var moren til frokost. Siden sa jeg dem ikke igjen. I baren treffer jeg et tyskrussisk par, hvor han ma vare tjue ar eldre enn henne. . Til frokost en morgen satte en mann seg ved bordet mitt. Han lagde grimaser for hver bit av maten han puttet i munnen. "Hvor kommer De fra?", spurte jeg pa russisk, men han forsto ikke sporsmalet. Etter at jeg har gjentatt sporsmalet pa engelsk, forteller han at han kommer fra Kypros og er her for a selge gitarer. Salget gitt kanskje ikke greit, for neste morgen vil ikke den kypriotiske gitarselgeren hilse pa meg. En dag fylles resepsjonen med syklister. Ei jentene i sykkeltroye, Natalie fra Arkangelsk, lar seg ikke imponere av russisken min og lurer pa om jeg snakker fransk. "Littegrann", svarer jeg siden alle store syklister snakker fransk, og graver med det en pinlig felle for meg selv. Men jeg forstar at byens sykkelklubb har arrangert et tusen kilometer langt ritt, hvor malpassering er rett utenfor hotellet. Bade syklene og syklistene vitner om at dette ma ha vart et turritt mer enn en konkurranse, for her er bade gamle racersykler og nye terrengsykler med knastedekk. Formannen i sykkelklubben gir meg kortet sitt, og ber meg ta kontakt om jeg trenger hjelp. En hyggelig og svart vanlig gest blandt russere - jeg har vel narmere femten personer jeg kan ringe til i nodsfall - men jeg tror det er lettere a lose problemene selv. I heisen treffer jeg en neger i basketballtroye, gullskjede rundt halsen og en cap som deltakerene i rittet gar med. Han er fra Ghana, men flyet derfra ble forsinket, sa han rakk ikke rittet.

En skulle kanskje tro at folk som sjelden smiler, og skal forst frem i trafikken og alle koer, er uhoflige, men det er ikke helt slik. De takker konduktoren gar de gar av trikken, og butikkbetjeningen nar de har fatt kjopt noe. Og siden de alltid sier "De" nar de snakker til meg, tor jeg aldri prove meg med "du". Den formelle formen gar ogsa igjen i andre deler av spraket, for eksempel sier man "hei" og "hade" pa forskjellige mater ettersom man er dis eller dus. Bade forvirrende og berikende. Det er en anerkjennelse a bli tilkjent en "du". Og etter halvannen uke har jeg opparbeidet meg et dusreservat som strekker seg flere kvartaler rundt hotel Solsikke.

Da jeg kom til Volgograd for en droy uke siden, virket det naturlig a dra nordover. Jeg kom jo fra sor, i ost ligger kasakhstanske orkener og i vest - vel, jeg er jo i osterled, sa da kan jeg jo ikke reise vestover. Men mest av alt ville jeg reise nordover for a slippe unna heten. Siden har temperaturen falt sa mye at jeg har merket forskjell fra dag til dag - fra rundt 35 til 20 grader pa halvannen uke - og i gar sa jeg folk med jakke pa. Sommeren er pa hell, men jeg star ved planen om a reise nordover. Forkjolelsen satt i tre uker, men den overlevde ikke Volgograd.