Wuhan

I hele vinter har jeg lengtet etter a komme til byen ved som kalles 'Kinas badstu': Wuhan. I slutten av mars er navnet noe misvisende, men varmt nok. I bydelen Hankou star noen gamle bygninger - en sjeldenhet i Kina. I enden av gagaten ligger den gamle tollbygningen, og vitner om at varer kom sjoveien fra utlandet og opp Yangtze. Over inngangspartiet til en annen bygning med steinsoyler star det "Bank of New York". Andre bygg i stroket fungerte en gang som konsulater. Na er alt klesforetninger og restauranter.

"McDonald's is a siren, isn't it?", sier Mike. Han har rett - det er litt flaut a skrape pa dora til en amerikansk restaurantkjede i landet med verdens mest beromte kjokken. Pa en annen side har ikke dette kjokkenet sa godt utvalg i frokost. Mike har jobbet to ar som engelsklarer i Wuhan. "Etter ett ar reiste jeg hjem til Canada, og opplevde et omvendt kultursjokk. Sa jeg kom tilbake hit og tok et ar til". Fattern forteller at jeg har syklet hit. "Hva far en mann til a gjore noe slik? Vaknet du bare en dag med en stor trang til a sykle, og har siden bare forsatt?", spor Mike. Jeg har ikke noen god forklaring pa hvorfor jeg driver med dette. "Det er kanskje av samme grunn som du kom tilbake til Kina", svarer jeg. Kina er ikke bare et land, det er ogsa et virus. Hvis man far det under huden, gir det en evig trang etter a komme tilbake. Eller bli varende. "Det ma da vare ganske interessant a reise rundt og treffe nye folk hele tiden?", spor Mike. "Joda, men det varste er at jeg ma ta farvel etter kort tid", svarer jeg og er litt misunnelig pa Mike som er bofast i byen.

A krysse gaten i Kina er en kunst. Det krever trening. Og vagemot. Uavhengig om signalet lyser rod eller gronn mann, passerer biler over fotgjengerfeltet. Man ma derfor krysse ett kjorefelt om gangen, og vente mens biler passerer pa foran og bak. Det gar knapt en dag uten at jeg ser en sjafor som star med armene rett ut til sidene over en stakkar som gnir seg pa et omt kne foran en bil som star oppa en veltet scooter med knuste blinklys. Liksom for a understreke det trafikale anarkiet, oppdager jeg i et av byens kryss at det er gront i alle retninger. Ikke det at det spiller noen stor rolle - trafikken lever sitt eget liv uansett. Jeg vet ikke nar dette kaoset begynte, men under kulturrevolusjonen var dette et tema. Det ble ansett for kontrarevolusjonart a stoppe pa rod og kjore pa gront. Bilister som stoppet pa rodt ble dratt ut av bilene og banket opp av rodegardiste. "Stoppe pa rodt?! Uhort! Osten er rod! Rod betyr fremad!". Resultatet ble det uunngaelige: tusenvis av kollisjoner og hundrevis av drepte.

I en park som er bygget pa toppen av en dike, treffer vi noen ungdommer som gjerne vil fotograferes sammen med oss foran en statue av Mao. Diken ble bygget da engelskmennene regjerte i byen, men ble ikke revet ned under kulturrevolusjonen - man noyde seg med a sette en statuen av den store Formannen pa toppen. Mao var glad i Yangtze floden; han pleide a svomme her en gang i aret for a bevise sine egenskaper som leder. "Hva tror du Mao hadde sagt om han hadde kommet tilbake na?", spor jeg Fattern nar vi rusler mellom kjopesentre i gagata. "Han hadde kanskje sagt "Jeg burde kverka han derre Deng mens jeg hadde sjansen"", sier Fattern mens han uten a snu seg vinker over skulderen til noen som roper "Hei, utlendinger!". Deng Xiao Ping var mannen som for droye tjue ar siden startet den stille revolusjonen som fortsatt pagar. Utrolig nok er det samme partiet som sitter med makta na som pa Maos tid, mens de innforer kapitalisme i kommunismens navn; en balansegang mellom sosiale skjevheter og nye studentopptoyer pa den Himmelsk Freds Plass. Mellom pressefrihet og seperatisme. Mellom diktatur og anarki.

Etter a ha fulgt Fattern til flyplassen i Wuhan, prover a gi sykkelen hans til jenta i resepsjonen pa hotellet. "Jeg har ikke lov til a motta gaver fra gjestene". "Men Fattern vil miste ansikt om du ikke tar imot gaven!". Jeg forsoker samme taktikk som jeg til stadighet horer. "Desverre, men det kan oppfattes som bestikkelse", forklarer hun. "OK, da gir vi sykkelen til hotellet som takk for god service fra deg". Det er visstnok ingen lov mot a bestikke et helt hotell, sa sykkelen aksepteres. "Om dere kommer tilbake til Wuhan noengang, kan dere bruke sykkelen sa mye dere vil!". Kjekt a ha.

Duan kommer etter til Wuhan. Et siste forsok pa a dra meg tilbake til Nanyang. Hun har aldri vart her for. "Drittby!", er Duans vurdering av byen. "La oss heller dra til Nanyang!". Men jeg vet at om jeg drar tilbake dit, er jeg like langt - og trolig ferdig med sykkelturen. Sa Duan reiser alene tilbake.

Noe vemodig krysser jeg elva som utgjor skillet mellom Nord- og Sor-Kina. Det har vart for mange farvel i det siste. Siden Xi'an har jeg reist med blikket i bakspeilet. Alltid onsket meg tilbake til siste by. Tilvarelsen som enslig omstreifer er toff. Men kanskje venter det noe spennende pa andre sorsiden av Yangtze?