Xi'an

Xi'an. Silkeveiens endepunkt. Da Qin Shi Huang ble den forste keiser for et samlet Kina i 221 f.Kr., la han hovedstaden til Xi'an. Dermed strommet det handelsmenn, pottemakere og lykkejegere til byen, som vokste til a bli en av verdens storste. Xi'an forble Kinas hovedstad gjennom elleve dynastier. I 1974 skulle noen bonder borre en bronn pa et jorde utenfor byen, men opp fra jorda kom knust terrakotta. Sa kom arkeologene, og de oppdaget en hel har av terrakottasoldater som voktet Qins grav. Dermed kom turistene til Xian, og med dem dollar og yuan. Deretter kom guider og turarrangorer. Og det skjot fart i antall tiggere, prostituerte, smasvindlere og lommetyver. Sa kom fabrikkene og kullfyringa. Og forurensingen. Sa kom kapitalismen - ihverfall for et fatall - og med den nattklubbene. Sa kom jeg. Og to dager etterpa kom brodern og en kamerat.

Rett innenfor inngangen til en nattklubb smiler ei dame til meg mens hun slar ut med handa i retning baren. Hun ser ut som ei flyvertinne i den morke drakta. "Kommer du alene?", spor hun mens jeg folger etter henne innover i lokalet. "Joda". Dermed far jeg en stol ved baren, og like etterpa kommer en ung mann i mork dress. Han gir meg kortet sitt med begge hendene og bukker. Jeg ser pa kortet. Overst star "Party is our life", og under noe jeg antar er navnet og telefonnummeret hans, i tilfelle festing ogsa skulle bli livet mitt og jeg ma be om at klubben apner en formiddag. "What do you want?", spor han. "Hvor mye for en ol?", og han svarer en pris som er ti ganger dyrere enn de billigste stedene. "Men hvis du kjoper tolv ol ...", fortsetter han og sier en pris som bare er tre ganger sa dyr. Jeg nikker og han kjefter en ordre til en bartender med mye gele i haret. Bartendern kommer tilbake med et fruktfat og en botte ol fra et ukjent sted i lokalet, og plasserer alle tolv olene pa bardisken foran meg. Folkene rundt meg ser like torste ut, gjerne med en flaske svensk vodka eller tolv ar gammel skotsk whisky - uansett blandes den ut med is og saft. Ei dame i blank drakt tilbyr morkt tobakk fra en aluminiumskoffert. Bartendern fyller gjerne opp et glass til seg selv ogsa - ingen skal behove a drikke alene. Man selger mer drikkevarer pa den maten. "Vil du spille?", spor han og drar frem to kopper med fem terninger i hver. "Jeg kjenner ikke spillet?", svarer jeg selv om jeg har studert andre som spiller. Det later til a ga ut pa a bloffe om hva terningene viser - som man skjuler for motstanderen - ved a rekke et antall fingre i varet annenhver gang. Vedkommende som blir tatt for bloff - eventuelt han som tar feil - ma drikke ut. Bartenderne spiller med stor innlevelse og virker dyktige, men sa er det jo ogsa jobben dere. Tre personer prover fortlopende a forklare meg reglene, men jeg virker apenbart svart tungnem, for alle gir opp innen de har sagt et ord. "OK, en terning!", sier bartendern, og dermed spiller jeg barnevarianten - hoyste antall oyne vinner. Nar bartendern har tapt tre ganger pa rad, ma han plutselig avsted for a ordne med noe og en annen overtar. Proft. "Are you playing hard to get?". Ved siden av meg star en kar som er sa kort at jeg ikke oppdaget ham med det samme. Han ser opp til meg bak briller, og er rask med a fortelle at han er advokat. Han er noe eldre enn meg, og den litt for trange gensern roper en kulemage. "Spor noen av jentene om de vil drikke med deg! Spor hvem som helst! Gjor hva du vil!". Jeg spor jenta som star foran meg i baren, og hun fyller opp glassene for jeg har fullfort sporsmalet. "Jobber du her?", spor jeg siden hun sitter pa innsiden av baren. "Nei!", svarer hun fornarmet. Og nar jeg ser meg omkring, sa er det ikke sa lett a avgjore hva som er innside og utside av bardisken - usolgte drikkevarer oppbevares andre steder. "Skal!". Hun gir meg navnet og telefonnummmeret sitt. Ei jente i bikini stiger opp pa en platting foran meg og begynner a danse. Mens jeg ser pa henne, slar det meg at kinesiske jenter ikke har rumper - de har rygg og bein, men ingenting i mellom. Nar hun er ferdig med dansen, kommer hun bort til meg. "Skal vi spille?", sier hun mens det glitrer i sminke rundt oynene. Vi spiller saks, stein og papir, og hun er dyktig. "Ikke bli full! Det er forste regelen!", advarer advokaten. Men det er en annen mann i lokalet som blir full. En bartender nesten lofter mannen i skuldrene og ut pa do. Ti minutter senere kommer de tilbake - mannen noe bleikere - og de tar plass ved baren igjen, mens bartendern sjenker opp to nye glass. Etter noen runder ma jenta med glitrende sminke danse igjen, og hun forste jenta kommer bort til meg. "Husker du navnet mitt?", men jeg ma melde pass. "Jeg hater deg!", sier hun, men det varer ikke sa lenge. "Du ma hilse pa innehaveren!", sier advokaten og slar ut handa mot ei dame i trang hvit genser. Hun tar meg i handa og sier noe jeg ikke horer eller forstar, og sjenker opp to glass. Deretter tommer hun glasset og holder det utfordrende opp ned foran meg. Jeg tar utfordringen, og hun fyller opp igjen, men ma plutselig ordne med noe i andre enden av lokalet og unnskylder seg. Helproff. Selv om kinesiske jenter ser mer eller mindre like ut mellom tjue og forti ar, sa virker denne damen noe eldre enn hun er. Jobben hennes er nok innbringende, men det ma ta pa a ha festing som yrke. "Party is our life".

Selv om the Good World Hotel plukket ned nisseplakatene andre juledag, kommer julestemningen dagen derpa. Egentlig skulle aqueviten kommet dagen for, men sa mottok jeg meldingen "husk at vi mister en dag pa vei bort". Jeg kan ikke huske a ha mistet noen dager pa vei til Kina, men nar jeg horer at tidsforskjellen med Norge er sju timer, skal jeg innromme at jeg har mistet en time. Det er nok ikke sa vanlig a ta drosje ut til flyplassen, for sjaforen kjorer meg til jernbanestasjonen og nekter a kjore noen andre steder uansett hvor mye jeg loper rundt pa drosjeplassen med armene ut til siden. Kun en av disse sleipingene som skor seg pa mennesker som har mer penger enn tid forstar tegninga. Han drar meg forbi rekken av togreisende som venter i drosjeko, og til en drosje som er stoppet av politiet. Mens politimannen skriver ut en bot til en protesterende sjafor, jager sleipingen ut to personer fra baksetet. "Dere far finne en annen bil!". Noe senere sitter jeg i baksetet og snufser pa min nye forkjolelse, mens sjaforen og sleipingen kjederoker med apne vinduer pa vei til flyplassen. Heldigvis er flyet fra Beijing enda mer forsinket enn meg.

Omsider far jeg oye pa Utkastern. En stor mann som ser enda storre ut i sin nye boblejakke. "Bl mista passet sitt pa flyet!", forteller han, mens vi med halvtimers mellomrom se Bl pa vei mellom forskjellige skranker i ankomsthallen for a fylle ut skjemaer for tapte pass. Og passet forblir tapt. "Det er jo ikke en kjeft som snakker engelsk her, jo!". Velkommen til Kina. Og det er morsomt a gjenoppdage Kina gjennom deres oyne. "Det kryr av kinesere her!", sier Bl. "Det er ikke sa mye roykelov her!", sier Utkastern og ser pa en mann som royker i heisen pa hotellet. "Det er sju personer som tar imot bestillingen!", teller Utkastern pa en restaurant. "Se hvordan de glor!", oberverer Bl "og de er ikke flaue for det heller!".

Etterpa blir det en tur pa byen. Jeg spor Bl om en uhildet vurdering av jentene. "Du som ikke har sittet pa en sykkel i sju maneder, hvordan er egentlig jentene her?". "Bann i botta!". Det var det jeg fryktet - for meg ser de fleste flotte ut. Bann i botta eller ei, blonde menn med en flaske polsk vodka tiltrekker seg mange av dem. Men sa er jentene ikke helt edru heller. "Overalt rundt meg horte jeg jenter som spyr!", sier Utkastern nar han kommer ut fra fellestoalettet. Mon tro hva de tenker, de eldre damene i brun uniform som vasker mer spydd sprit hver time som kostet mer enn de tjener i maneden? De som vokste opp med Maos lov om at alle skulle vare like. De er forsatt like, disse damene som tjener sitt daglige brod i neonlys og teknorytmer. Like fattige. De bor neppe i sentrum, og tar kanskje bussen i flere timer om dagen for a vaske de nyrikes nyspydde sprit. Jeg smiler til ei av dem - hun smiler tilbake. En mann i mork dress vil svart gjerne drikke den gule drinken sin sammen med oss, og tar tak rundt halsen pa Bl for a fortelle noe pa kinesisk. En kamerat av den gule drinken prover a dra vennen bort, men det har han absolutt ikke lyst til. Ikke for en uniformert politimann kommer til, slipper han taket. Ei forretningsdame fra Hong Kong forteller at hun er sjef for tredve ansatte. "Der kaller alle meg Sjef. Jeg har bare ansatte; ingen venner". Hun foler en stor trang til a bli god venn med Utkastern, men folelsene er ikke gjensidige uansett hva hun prover pa. "OK, hvor mye skal du ha for a bli med meg tilbake til hotellet?!", spor hun som siste utvei. Utkastern besvarer det uanstendige sporsmalet med a helle en drink innenfor troya hennes. Hun gar tilbake til plassen sin, skifter elegant ut troya med en genser og er mer forelsket enn noensinne.

Jeg har krysset orkner og forsert fjell uten storre anstrengelser. Jeg har syklet i bitende kulde og levd pa en pakke kjeks om dagen. Men det som stopper meg er a folge gutta som har to ekstra gir pa nattklubb. Det matte kanskje komme, men siden jeg var sa innstilt pa a rekke til Xi'an og aqueviten, slapp ikke feberen til for jeg slappet av. Snorra stopper ikke bare pusten gjennom nesa, den stopper apetitten og alle kreftene jeg hadde. Jeg blir liggende i senga, og spiser ikke pa to dager. Gutta slenger noen appelsiner inn pa rommet. "Har du sett at det er tissemannklubb i attende etasje pa hotellet?", spor Utkastern. "Hva slags klubb?". "Horehus. Med resepsjon og greier!". "Igar kom det en mann med ei skreppe inn pa rommet vart. Sa gikk de, og to skrepper kom tilbake!". Sa nar det atter banker pa dora mens vi hygger oss med det norske brennevinet, far Bl jobben med a sende skreppene tilbake til attende. "Pang?", sier damen utenfor sa tydelig hun kan. "No thanks!", sier Bl og lukker dora. "Hvem var det?", spor Utkastern. "Noen som gikk feil. Ikke til meg i hvertfall". "Ikke til meg heller", sier Utkastern. "Da var det kanskje til meg, da?", spoker jeg. "Ja, det tror det faktisk var!", sier Bl, og jeg gar ned gangen for a se. Jaggu er det ikke QingYan som jeg traff i sanda i DunHuang som har tatt turen til Xian! Ei engelsktalende venninne av henne hadde ringt og meldt QingYans ankomst, men siden hun aldri dukket opp til annonsert tid, trodde jeg det var nok en darlig kinesisk avtale. Hun bor visstnok nord i Kina, opp mot grensen til Russland, og har reist to dager med toget for a komme hit. Siden jeg ikke har brukt opp all helse for iar, passer det ikke sa ille selv om jeg gjerne vil vare sammen med gutta fra Norge. Jeg klarer ikke a folge med pa lange netter i Xi'an uansett. Sa nar min rolige dag med spaserturer og piller i kinesiske farger som QingYan forlanger at jeg spiser opp gar mot slutten, vakner gutta med norsk dognrytme. I den tiden vi er vakne samtidig, forteller de om utelivet i Xian, mens jeg kan berette om en pen park.

"En lommetyv provde seg pa jakka mi!", forteller Utkastern etter han kommer tilbake fra en internettkafe. "Jeg oppdaget ham og gjorde en bra bevegelse. Da reiste det seg forti personer rundt meg, og begynte a skjelle ham ut!". Kineserne skryter uhemmet av landet sitt, men det er nettopp dette de kan vare mest stolte av.

Pa nyttarsaften klarer ikke QinYan mer. Hun gar grinende ut av rommet. "Hva er det?", spor jeg. "Jeg forstar ingenting!", hulker hun. I hele sitt godt voksne liv har hun aldri vart i en forsamling der hun ikke forstar hva folk sier - man kan bli deprimert av slik sosial isolasjon. Jeg troster henne med at fra na av skal vi alle bare snakke kinesisk. Det begrenser riktignok samtalene til "hei", "takk" og noen fantasifulle forsok pa "godt nytt ar", men det hjelper. Bl forsoker a komme kinesere i forkjopet ved a stirre pa dem eller ga rett pa dem. Rundt et bord pa en restaurant sitter tre personer med hodene tett sammen; det ser ut som om de lavmelt diskuterer hvem i motstandermafiaen som skal likvideres forst. Bl gar bort til dem og onsker godt nytt ar med en uttale som de neppe har hort for. QingYan styrter til. "Han forsoker a si godt nytt ar. Han er fra Norge...". Bl unngar dermed a havne pa lista de setter opp.

Men Bl havner pa sykelista etter a ha spist kjottfyllt pasta pa vei hjem etter nyttarsfeiringen. Pa ettermiddagen har jeg blitt kvitt feberen, mens Bl henger over doskala. "Jeg har spydd tolv ganger! Det foles som om jeg dor hver gang!". Folelsen av a do tolv ganger om dagen samtidig som han skal gjennom kinesisk byrokrati pa politistasjoner og reisebyraer tarer pa begeistringen for Kina. "Kinesere er dumme - det er konklusjonen!". Men en uke i Midtens Rike har ogsa gitt et mer nyansert syn pa jentene. "Joda, det er ei og anna bra skreppe her...". Kinasyndromet.