Xinyang

"Jeg skal sykle sammen med deg!", har Fattern slatt fast. Jeg var litt skeptisk til hvor langt en 66-aring klarer a sykle, og foreslo heller en battur. Til ingen nytte. Enten sa skal han vise seg, eller sa synes han at jeg har avspassert lenge nok og vil fa meg pa sykkelsetet igjen. Eller sa har han rett og slett lyst til a gjore det samme som meg. Fattern kjoper en sykkel i Nanyang. Det er ikke det at den kun har ett gir som bekymrer meg mest. "Den kostet tre hundre kroner. Ekstrautstyr inkludert!", sier Fattern begeistret, mens jeg lurer pa hvor langt en sykkel til tre hundre kroner holder.

Sykkelen min star forsatt i stua hos Duan, selv om hun har truet med a kaste den ut av vinduet i sjette etasje om jeg ikke kom hjem snart. Gjensynet med henne er allikevel vemodig - jeg ma videre om noen dager. Uten Fattern spors det om jeg ville klart det, og jeg mistenker at det er noe av grunnen til at han er her. Duan er engstelig for a mote Fattern. "Det er forst nar det er aktuelt med bryllup at man blir presentert for foreldre", forteller hun. Etterpa forteller hun at hun har kjopt en tomt siden sist, og vil at jeg skal bygge huset.

Siden sykling og skoyter er to narliggende idretter, sa jeg tar med Duan og Fattern pa rulleskoytebanen. Det er et populart samlingssted for ungdom pa en lordag formiddag. Rulleskoytene har to par parallelle hjul og et hjul pa tverrs foran. "Er du noe sarlig ovet pa dette?", spor Fattern lavt idet vi entrer skoytebanen mellom kjekkasser som star baklengs pa en skoyte. Jeg husker sist jeg sto pa skoyter; det var pa Modeo i Almaty. "Nja...". Folk jubler og ler mens vi gar en runde. "Jeg er ikke helt vant til denne typen rulleskoyter", sier han og setter seg. Etter a ha sett Fatterns forsterunde, er ikke Duan lenger redd for a dumme seg ut, og jeg delvis barer henne rundt pa banen mens hun holder skoytene en halvmeter foran seg, som om kroppen aldri klarer a ta dem igjen. Etter at vi har gatt noen runder kommer ei jente og viser stolt frem en plate av papp til meg. Der star autografen til Fattern to steder. Fattern er ikke lenger a se, men der hvor jeg sist sa ham, er det na samlet en flokk ungdommer. Jeg finner Fattern smilende i midten av flokken. "Jassa, du skriver autografer, du". "Javisst!". Det har jeg aldri blitt bedt om uten a ha sykkelen i synlig narhet. "Har du nevnt at du skal sykle?". Fattern smiler. "Hvor mange autografer har du skrevet, da?", spor jeg heller. "Tja, vel tjue stykker. Sa langt".

Til avreise har han tatt pa seg en slitt gra jakke med lommer pa alle bauger og kanter, og tilsvarende bukser. Over buksebeina har han trukket skigamasjer. "Na mangler du bare tropehjelm, sa ser du ut som Churchill!", kommenterer jeg. "Javisst!", svarer han som om det skulle vare den naturligste utrustning for utlendinger pa disse kanter. Tropehjelmer er ikke a oppdrive i Nanyang, sa Fattern kjoper heller en hvit hatt.

"Pokker!". Etter to mil punkterer Fattern. Hullet i slagen er for lite til a finne uten vann, men sapass stort at det ikke holder pa luften mer enn i ti mintter. Sa hver tredje kilometer stopper vi for a pumpe det opp igjen, mens vi ser etter noen som kan lappe dekket. Sykkelreperatorene sitter heldigvis tett i Kina. Det er ikke bare sykkelreperatoren som sperrer oynene opp nar mannen i tropeuniform og flatt bakhjul stanser pa delen av fortauet som utgjor sykkelverksted - jeg teller tjuefire tilskuere i sirkelen rundt sykkelen.

Varen har kommet; dette er den fruktbare delen av Kina. Pa trarne er det gronne skudd. Landskapet er gult; rapsen spirer pa akrene. Andre steder dyrkes risplanter som ser ut som gress - den plantes forst i torr jord. Senere skal den ut pa rismarkene. Og imellom rismarkene star rode oljepumper omkranset med dammer av olje. Fattern ber aldri om pauser, men later til a vare svart interessert i det som skjer langs veien. Derfor svinger vi oppom noen damer som planter sopp pa trestokker, han stanser for a ta bilde av en bonde som ployer akeren med en vannboffel og tar seg inn pa en liten fabrikk som knuser kull og presser stovet sammen til sma sylindere. Etterhvert blir nok ogsa han lei av all tutingen fra forbipasserende biler, for han svinger over pa venstre veiskulder, og tutingen opphorer. "Det er sa illevarslende med all tutingen", forklarer han. Pa det bratteste partiet opp til et lite fjellpass star han av sykkelen og triller den oppover. "Det er for a fa litt variasjon i bevegelsene. Dette burde du tenke pa ogsa!".

Fattern er bade skeptisk og begeistret til Kina. Skeptisk til maten, men etter a ha spist, ber han ofte begeistret betjeningen om a skrive ned navnet pa maltiden pa en matflekkete lapp som han bruker som meny. Han er skeptisk til hotellene, men begeistret over prisene. Begeistret over kinesernes arbeidsiver, men skeptisk til dem som sveiser uten sveisebriller, skeptisk til dem som lakkerer biler uten ansiktsmaske og skeptisk til han som sykler uten refleksvest. "Vi ma fa kjopt en slik gul vernevest til deg. Bilistene ser deg ikke i de morke klarne!". Selv trenger han hverken vest eller hjelm. Jeg klarer a droye et slikt innkjop til han har glemt det.

"Det er sa forbaska mange folk overalt!", utbryter Fattern. Han prover a sla lens bak bak en busk, men der star det en bonde og hakker i jorda. Beste losning er a ga under bruene; et av fa steder der det ikke dyrkes noe.

De siste to dagene sykler vi gjennom en vannverden - det kryr av sma oppdemmede vann i landskapet. Etter en uke pa veien nar vi bredden av Yangtze - Kinas lengste og viktigste elv.