Yangtze

"Det er jo ingen som forstar noenting her, jo!", utbryter Fattern. Vi er inne pa et reisebyra i Wuhan for a kjope en battur pa elven. Desverre snakker ingen engelsk pa reisebyraet, og kinesisken min er kun begrenset til a snakke om sykkel, mat og overnatting. "Eller kanskje det er oss som ikke forstar noenting...", sier han etter a ha tenkt seg om. Vi er jo i Kina, og kinesisk er verdens mest talte morsmal. Etter en time med pantomime har damene bak skranken skrevet et antall forskjellige tegn pa et ark, og tegnet daterte piler mellom tegnene. Pa siden av arket har de skrevet noen priser. Vi forstar ikke helt tegninga, men slar til pa denne overraskelsesturen. "Signer her!", antar jeg at den ene damen sier nar hun legger en sju siders kontrakt foran meg. I to eksemplarer. "Og her! Og der!". Etter at Fattern ogsa har underskrevet pa tro og are, blir vi bedt om a komme tilbake neste dag klokka ni.

Nar vi moter opp neste dag, far vi hver var hvite cap med navnet pa reisebyraet. Deretter folger ei jente oss i taxi til en bussholdeplass pa en annen kant av byen. "Hvor har du gjor av capen din?", spor hun Fattern nar vi narmer oss en gruppe med reisende pa holdeplassen. "Her!", sier Fattern og drar den frem fra lomma. "Ta den pa!", kommanderer jenta. Deretter ber hun en mann passe pa oss. Desverre forsvinner denne mannen innen vi far kommet oss pa en buss. I hver var hvite cap foler vi oss noe dumme, der vi sitter og ikke vet hvor, nar eller hva vi skal - uten heller a kunne gjore rede for oss. Idet ei dame vinker oss inn pa en buss forstar jeg at hovedhensikten med capene er a se sa hjelpelose ut at noen alltid vil forbarme seg over oss.

"Follow me!", sier ei av tre jenter som kommer inn i bussen etter noen timers kjoring oppover langs elva. Men etter at vi har fulgt henne hundre meter, sier hun "Folg etter jenta i hvitt!". Desverre snakker ikke den hvitkledde jenta noe engelsk. Vi er allikevel ikke dummere enn at vi folger etter henne til en bat som ligger til kai. Baten heter "Fei Long". Hun viser oss til en lugar. "Sove!", sier hun, men siden klokken er ett pa formiddagen er vi mer sultne enn trotte, sa vi gar ned i restauranten, hvor Fattern drar frem den personlige menyen og en plastgaffel med tre boyde tenner fra brystlomma, med en mine som om det skal vare et trumfkort.

Utpa kvelden banker det pa dora til lugaren. "Kom dere opp pa dekk!", tror jeg den hvitkledde guiden var sier. Hun har fatt den utakknemlige oppgaven a passe pa de som ikke forstar noenting. "Na?! Nei takk", svarer jeg. Men etterhvert forstar vi at baten skal gjennom noen sluser forbi en kraftstasjon, og gar allikevel en tur opp pa dekk. Der treffer vi oppassersken var, som virker noe forundret over at vi forst kom opp pa dekk da hun ga opp a overtale oss. Vi blir staende oppe pa overste dekk til alle sa nar som hun og oss er igjen. "Sove!", oppfordrer hun gang pa gang, men vi blir staende i morket litt til. Etter a ha gjentatt oppfordringen tre ganger, sier hun at na gar ihvertfall hun og legger seg. Forst da folger vi etter ned til lugaren var.

Neste dag fortsetter ferden gjennom De Tre Klofter, en legendarisk strekning av Yangtze elva. Tidligere matte bater trekkes opp gjennom denne strekningen, men na bygges det to demninger som skal oke vannstanden med opptil hundre meter. Hele anlegget er planlagt ferdigstilt i 2008. "Og produsere tilsvarende to tredeler av all norsk stromproduksjon!", kan Fattern berette. Myndighetene allikevel nevner forst og fremst fordelene med a forhindre nye oversvommelser i elvas nedre lop - som har krevd adskillige menneskeliv i flere flomkatastrofer - nar det protesteres mot dette som kalles "verdens mest ambisiose byggeprosjekt". For prosjektet har mange ulemper. Den storste er kanskje at folk som bor langs seksti mil av dagens elvebredd ma flytte. Og det er mange folk - hele to millioner mennesker ma finne nye steder a bo. For a bote pa dette, bygges det nye byer hoyt opp i asen. Oppe i lia er den fremtidige vannstanden skrevet pa bygninger og murer: "175M". Sa kan folk rusle bort til merket og sikte bort pa sitt eget hus. "Ligger jeg over, eller ma jeg forlate gard og grunn?". Baten stopper i en slik by, hvor alle bygninger nede ved elva er revet, mens hoyblokkene skyter i varet oppe i lia. Den nye strandpromenaden ligger hundre meter oppe i skraningen.

Men isteden for a se pa denne nye byen, ma vi som alle de andre reisefolgene med like caper, folge etter til en annen bat. Denne segler opp en bielv. Ei heller denne elva renner som for - den ser mer ut som en fjord. Baten legger til kai i en trang kloft, og vi folger etter de andre reisende ut av baten og opp til et kloster oppe i skraningen. En middelaldrende mann i dress viser oss veien. Han puster og peser, og ber om en pause for a ta av seg jakka. "Det er jammen tungt. Far jeg by pa en royk?", tilbyr han. Baten var tuter. Vi tror ihvertfall at det er var bat, for her er det mange like turistbater. Dette er en av kinesernes store turistmal. Lenger oppe i elva loses vi over i en enda mindre bat. Denne baten tar oss opp noe som ikke kan ha vart stort mer enn en bekk for oppdemmingen. Guiden i denne baten synger kjarlighetsanger fra et sanghefte som selger til turistene etterpa. Langs elvebredden star to gutter og to jenter. De synger i hver sin megafon nar vi passerer. Oppe blant noen busker begynner en mann a spille floyte for turistene, og der baten var snur sitter ei dame og vasker klar mens hun synger. "Er det ikke vakkert!", sier den tungpustede mannen.

Vel tilbake i "Fei Long" venter oppassersken pa oss. "Sove!", oppfordrer hun. Men det er bare ettermiddag, sa vi tar heller en ol pa dekk, selv om vi vet at jobben hennes blir mye enklere om vi bare kunne lagt oss til a sove. Deretter tar baten oss gjennom ytterligere to klofter til enda et tempel.

"Jaggu en flott tur!", bemerker Fattern nar vi etter to dager gar iland, og takker begeistret oppassersken var for cruiset. "Bye-bye!", sier hun lettet.