Yueyang

Tannhjulene er blitt sa slitt sa runde at sykkelkjedet spinner pa drevene. Jeg erstatter kjedet og girkransen bak med nye deler, men har ikke noe reserve fremre girkrans. Det midterste drevet foran er omtrent ubrukelig, men jeg glemmer det stadig vekk og trar luft.

Veien fortsetter en dag oppover langs Yangtze elven. Jeg sykler i kal. Overalter det kalhoder; i veikanten og pa veibanen. Og i store stabler pa de fleste kjoretoy. Folk flest er opptatt av a hoste og laste kal.

Mens jeg spiser lunsj pa en cafe, ser jeg noe jeg antar er en begravelse pa andre siden av veien. Utenfor dora star noen enorme plastkranser. Folk som kommer innom, tenner pa en medbragt remse med kineputter for de gar inn den apne dora. Der innefra hores desperat grat. Jeg vurderer a kjope noen meter med krutt, men lar nysjerrigheten vike for respekten.

Ei dame bort til bordet mitt nar jeg spiser middag. Hun snakker godt engelsk; hun er engelsklarer pa universitetet i byen. "Hvor mange er det som studerer der?", spor jeg. "Fire tusen studenter". "Hvor mange bor i denne byen?". "Tjue tusen. Har du lyst til a hilse pa klassen min?", spor hun. "Ja, gjerne!". "Na eller i morgen?". "Helst na". Jeg har darlig erfaring med a avtale noe i morgen med kinesere. Sa gar vi til universitetet, selv om hun er midt i middagen med noen venninner. Hun forteller at studentene bade studerer, spiser og sover pa universitetsomradet. Kun sondager har de lov til a forlate omradet. "Har de forelesninger na klokka atte? Nar begynner de om morgenen?", spor jeg. "Klokken atte". Hun gar inn i klasserommet mens jeg venter utenfor. Mens fysikklareren forsvinner ut bakdora, annonseres jeg. Noen av studentene som sitter narmest dora har oppdaget meg. "Utlending!", ropes det forventningsfullt bakover i klasserommet. Lareren apner dora og ber meg komme inn. Jeg entrer scenen til applaus og jubel. Begynner a fa erfaring som klovnete vikar. Vet hvilke forestillinger som er bra, og hvilke som ikke fungerer. Glem ordspill og seriose taler, det er abligoyer og a snakke kinesisk som gjelder! "Hvor mange er dere i klassen?", spor jeg. "Attifire!", roper noen tilbake. Jeg besvarer deres sporsmal delvis pa kinesisk med talefeil - bade med og uten overlegg - mens jeg loper rundt kateteret og stadig vekk holder pa a ramle ned fra scenen. Og passer pa a forlate klasserommet for latteren stilner.

"Er det sant at dere kinesere kaller oss utlendinger for "oppstopperneser"?", spor jeg ei jente som kaller seg Sunny. Sonny satte seg ved siden av meg pa en benk i Yueyang mens ei mor holdt pa a fotografere sonnen sin sammen med meg. Kineserne kan kalle meg hva de vil, men oppstopperneser er det jo de som har. "Ja, og ikke bare det. Vi kaller dere ogsa "storoyer" og "blekhuder"". Hun spor om jeg har sett byens tempel. Det har jeg ikke, og hun folger meg dit. Inne i et av husene pa tempelomrade er det en butikk med en statue av Mao. Ei jente som jobber der ser at jeg er interessert, og setter pa en DVD om formannen. Forst viser hun et opptak fra Beijing i 1949, hvor Mao erklarer Folkerepublikken for fri. Folket jubler og det femstjernede flagget heises. Deretter viser hun en opptak hvor Mao svommer nedover Yangtze. Han ligger pa ryggen med hendene pa brystet. Ved siden av ham svommer noen uniformerte soldater. Disse svommeturene - hvor Mao stort sett drev nedover elva med strommen - ble behortlig dekket og oppskrytt av datidens medier. "Vil du kjope DVD'en?", spor hun naturligvis - det er jo det som er jobben hennes. "Nei takk. Jeg sykler, og har ikke plass til souvenirer". "Hva med denne?", sier hun og holder opp en forgyldt neglklipper med bilde av Mao. Neglklipper har jeg allerede, men mange kinesiske menn ser ut til a vare uten; neglene deres er ofte lange og brune av mokk.

"Kom! Spis med oss!", oppfordrer en full mann mens jeg venter pa middagen. Han peker mot rommet hvor han spiser. "Takk, men jeg foretrekker a spise her hvor det er flest folk. Jeg liker a se pa folk", forklarer jeg. "Men jeg er politimann!". "Bra, men jeg sitter helst her". Han tar med seg olen min inn pa avlukket, og dermed har han i praksis arrestert meg. Sa jeg folger etter. Ved bordet der inne sitter det en annen mann. Han er ogsa politimann. "Og mester i Kung Fu", forteller han. Bordet pa avlukket tyder pa at middagen er pa hell: matfatene er nesten tomme, og det er to tomme vinflasker pa bordet. Den ene har veltet. "La oss ga et annet sted!", sier han forste mannen idet serveringsdamene kommer inn med maten min. "Nei, jeg er sulten!". "Det er mat dit vi skal. Kom!", sier han andre mens han forste betaler maltiden jeg ikke rekker a spise, for jeg blir eskortert til baksetet pa en bil med morke vinduer. Kung Fu-mesteren kjorer til en restaurant pa andre siden av jernbanelinjen. Der sitter en gjeng politifolk rundt et bord og skraler. Gulvet rundt beina deres er nesten dekket av veltede tomme olflasker. Jeg hilser pa politimesteren forst. Deretter konstablene, for jeg forsyner meg av maten fra en stor panne midt pa bordet. "Ahhh! Dette var sterkt. Hva er det dere spiser? Al?", sier jeg mellom all skalingen. Her i Sor-Kina spiser man maten sterkt krydret. Skikkelig sterkt! En av politimennene kommer ut fra kjokkenet med en meterlang levende slange. Han holder slangen bak hodet med den ene handen og den andre handen i den andre enden mens han veiver den truende mot betjeningen. De hviner og rygger unna. Heldigvis blir jeg skanet, ellers hadde jeg lopt til jeg hadde passert bygrensen. "Karaoke!", roper en. "Ja! Karaoke!", stemmer de andre i. Jeg blir leid ut i en ventende politibil; en minibuss med morke vinduer. Ser for meg mang en stakkar som har mattet svette i harde avhor pa disse setene. Det ser ikke ut til at politiet skal torturere meg ikveld - de noyer seg med karaoke. Men vi kommer ikke langt for vi blir stoppet. Av politiet. Den uniformerte politimannen snakker alvorlig til sjaforen. Dermed er festen over, og de to politimennene som kjorte meg hit, kjorer meg tilbake til hotellet og folger meg opp pa rommet. "Husk a lase doren etter oss, sa det ikke kommer banditter", sier de og gar. Jeg rekker ikke a lase dora for sikkerhetsjefen pa hotellet banker pa. "Du ma vare forsiktig med a ta med deg folk inn fra gata og opp pa rommet!", formaner han. "Ja, jeg skal vare forsiktig", lover jeg. "Husk a lase doren etter oss, sa det ikke kommer banditter", sier han for han forsvinner.

Og kanskje har han rett, denne sikkerhetsjefen. Kinesisk politi har ikke bare utovende myndighet, de har visstnok ogsa dommende. Med fullmakt til arrestere, domme til doden og avslutte jobben med en kule i nakken. Kina kritiseres for brudd pa menneskerettigheter, men kinesesiske myndigheter kan jo da alltids legge skylden pa en politimann langt nede i rekkene. "Ja, han gikk for langt og er na omplassert i en annen stilling", og ferdig med det. Uansett, i 2006 er det knapt noen som bryr seg om det.