Zhangjiajie

Etter a ha syklet to dager vestover fra Changde, ser jeg atter fjell. Veien snor seg oppover fjellsidene i harnalsvinger, for det barer ned bratte bakker. Asfalten er vat etter nattens regn, og i en sving merker jeg at forhjulet gar i en annen retning enn resten av sykkelen. Instinkivt retter jeg opp styret, slik at det peker samme vei som dit forhjulet later til a ha tenkt seg, men da protesterer bakhjulet - som jo fulgte svingen - med a kaste meg opp i lufta. Jeg lander pa asfalten og sklir nedover veien; sykkelen forst og jeg etter. En fordel med a sykle i et sa folkerikt land som Kina, er at - selv om strekningen sa tilsynelatende folketom ut - det hopper frem hjelpevillige folk frem fra busker og steiner. Det vil si, hadde jeg vart skadet, sa hadde det vart en fordel, men siden jeg bare har noen skrubbsar og sykkelen fortsatt er i orden, sa er det mest pinlig. Jeg smiler dumt, setter tommelen opp og sykler inn til Zhangjiajie.

Zhangjiajie er en liten by med smale alleer. Byen er delt i to av en elv som ser ren ut. I horisonten rundt byen kneiser hoye fjell. Det virker til a vare en trivelig by.

Ikke alle er enige i det. "Jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ut her i tre ar til!", sier Ada. "Jeg synes det er en fin by, jeg", prover jeg a troste. "Ja, du ja. Du skal jo bare vare her noen dager, men tenk pa meg! Denne byen er alt for liten". Ada kommer fra Hanzhou - en millionby ostpa - og studerer tegning her i Zangjiajie. Selv om hun er nesten like stor som meg, er hun feminin som fa. Ansiktet er innsmurt i hvit sminke, og handleddene hennes er boyd forover - med mindre hun barer en paraply mot solen. "Men la meg vise deg fjellene - de ER fine!".

"Hvis vi er heldige, sa kan vi se en babyfisk i elva!", pastar Ada. "Hva slags fisk er det? En veldig liten en?". "Nei, den er stor! Den heter babyfisk fordi den grater. Og sa har den armer og bein". "Sier du det!". Myter kan kineserne ha for seg selv. Men fjellene er fantastiske; hoye tarn av sandstein under ett dekke av subtropisk skog. Her finnes faktisk dobbelt sa mange trearter som i hele Europa. Naturen er sa imponerende at en blir rent filosofisk, og det til tross for at hele omradet er turistinfisert. Vi passerer en stor gruppe koreanere. Jeg anslar dem til a telle tre hundre turister med solskjermer, videokameraer og olbokser. Lurer pa hvordan er det a reise med en slik gruppe. Hva om en ma pa do, en annen skal veksle penger i banken, mens en tredje er bilsyk? Eller om en onsker a bli kjent med en kineser? Men om en reiser med tre hundre andre, sa trenger man kanskje ikke a snakke med andre. Foler meg priviligert alene med en kinesisk venn, men slipper ikke unna alt mas om salg av souvenirer, mat og baring i barestoler. Jeg gar heller med buksa pa knarne for jeg blir baret av to gamle menn i barestol opp en fjellside, men vet ikke hvordan jeg sier det pa kinesisk - og tar ikke sjansen pa a mime det. Sitt lite atletiske oppsyn til tross, sa beveger Ada seg raskt opp fjellskraninger, og tar meg med pa stier uten grupper av turister i like caper. Vi gar hele dagen, og overnatter oppe i fjellene hos noen folk Ada kommer i prat med. Ada liker a prate med folk; hun liker seg i sentrum for oppmerksomheten. Og det er hun gjerne; hun prater med apen munn og langt hoyere enn alle andre. Men jeg far ikke sove, sa jeg klar pa meg og gar ut for a skue fjellene igjen. I lyset fra fullmanen ser de ikke lenger ekte ut; nesten utrolig.

Etter helgen ma Ada tilbake til skolen. Hun gruer seg til to forestaende eksamer. "Jeg ma bade besta eksamen i engelsk og Potonghua". Potonghua er Beijingdialekt - ikke helt enkelt for mange kinesere. "Ellers ma jeg ga dette skolearet om igjen". Og bli enda et ar her i Zhangjiajie.

Det hoyeste fjellet som er synlig fra Zhangjiajie har et hull tverrs igjennom. "Himmelporten" er det naturlige navnet. Ikke sa unikt; halvparten av fjellene heter noe med himmel. Pa egen hand prover jeg a bestige Himmelporten. Det vil si, jeg starter med a ta en taxi. Men nar jeg gar ut av drosjen ved foten av fjellet blir jeg stoppet av en uniformert vakt. "Du kan ikke ga her!". "Men jeg vil gjerne opp pa toppen av fjellet", sier jeg og peker mot hullet i fjellet. "Da far du ta taubanen som alle andre". Etterhvert kommer jeg til topps - i en gondol sammen med seks rode caper og gult flagg. Der oppe vandrer jeg noen hundre meter, for jeg blir stoppet av ei jente med et identitetskort hengende rundt halsen. "Gar du her oppe alene!?". "Ja...". "Jaja, du far bli med oss da". Selv om stien er gjerdet inn, belagt med stein og tilsynelatende umulig a rote seg vekk pa, sa virker det a vare helt uhort a bevege seg her uten tilsyn. Guiden kaller seg Sharon og kommer fra Changde. Jeg slar folge med henne. Hun gar som en mann ved a vagge fra side til side. "Hvordan blir man guide?", spor jeg. Alle guidene er unge jenter. "Det er en toarig utdannelse". "Og hva larer du der? Myter om alle fjelltoppene?". Alle topografiske merkverdigheter har et tilhorende sagn - jeg har en mistanke om at disse sagnene utelukkende ble funnet pa for a holde liv i tusner av guider. "Vi larer hvordan lede en gruppe turister, hva vi skal gjore om noen blir syke og sa videre". Og hun har tydligvis lart. Forst folger hun meg til vi kommer til et rasteplass. "Sett deg her og hvil deg litt!", sier hun for hun loper tilbake til gruppens tregeste turist; en atti ar gammel som er imponerende sprek til a royket nesten like lenge. "Jeg spanderer", sier Sharon og gir meg en lunsjkupong nar vi kommer til en restaurant. "Du er den forste utlending som jeg har truffet". De siste tusen trappetrinnene opp til Himmelporten far jeg derimot lov til a ga uten palegg om hvile. Etter en formiddag i en reisegruppes fotlenker er det befriende a trave fritt opp en trapp. "Du er han syklisten fra TV, er du ikke?!", spor ei dame nar jeg passerer henne. Dermed skal reisegruppen fotograferes ved siden av meg; en etter en.

"Jeg spanderer", sier Sharon og gir meg en iskrem. "Er det i orden om jeg gar tilbake til Zhangjiajie?", spor jeg og peker mot byen ned i dalen. "Men det vil komme til a ta fire dager!". "Pho, jeg er nede pa fire timer". Hun drar litt pa det. "Nja. OK. Siden du er en venn". Lykkelig legger jeg i vei, men etter et par kilometer stopper en buss foran meg. Sjaforen vinker meg inn, men jeg rister pa hodet. Han gar ut av bussen og peker strengt mot bussdora. Motvillig gar jeg inn i bussen. Han vet kanskje ikke at jeg har vart pa TV. Atter oppe pa toppen av fjellet, treffer jeg Sharon. "Beklager, men det er forbudt a ga alene i fjellet". Forbudet gjelder nok bare turister, for jeg traff flere menn som bar pa flettede kurver pa vei ned. "Kanskje du heller vil komme pa middag hos meg?", spor denne vennlige reiselederen.

Middagen blir en lunsj hjemme hos henne dagen etter. Hun bor sammen med ei venninne i en liten leilighet som har to soverom og et kjokken. Bygningene ligger sa tett at jeg sikkert kunne ha hoppet over til tredje etasje i naboblokka. Ihverfall sa tett at naboene kan se inn. "Har dere fatt en utlending?!", horer jeg flere rope. Venninnen som hun deler leilighet med viser meg flagget sitt. Det er firkantet, blatt og holdes oppe av en teleskopstang som kan skyves sammen til storrelsen av en penn. "Har du sett Baofeng?", spor Sharon etter lunsj. "Hva er det?". "Det er en innsjo. Det er veldig fint der oppe! Kom, sa drar vi!". Selv om hun har fri idag, sa tilbringer bade Sharon og venninnen resten av fridagen ved Baofeng.

Ada tar meg med til den Gule Dragens Hule. I seg selv en spektakular tre kilometer lang hule med droye tusner av stalakitter. En del av hulen ma vi bruke bat for a komme gjennom. For a gjore det hele mer turistvennlig, er alle steinformasjonene opplyst av farget neonlys og gitt navn som "Dragens stol" og "Dragens dor". Et annet skilt kan fortelle at stalakitten bak skiltet er forsikret for hundre millioner yuan. Et tredje skilt forteller hvor en kan fa kjopt ol.

"Hun kommer til a sla deg!", advarer Ada og peker pa ei venninne som ser ganske ufarlig ut. Jeg tar utfordringen. "Pho! Jeg skal lare henne en lekse!", svarer jeg eplekjekt og folger med venninnen til en idrettshall. Jeg kan ikke skjonne i hvilken sport hun skal sla meg. Desverre er hun bordtennisspiller. Det er ikke jeg. Inne i lokalet star det seks gronne bordtennisbord og sikkert ett hundre sma hvite baller pa gulvet. Sma barn slar ballen imponerende hurtig til hver andre, og to instruktorer larer dem a sla ballene enda hurtigere. "Se! En utlending!", sier de for venninnen sender ballen mot meg. Etter at ungene er ferdige med treningen, kommer en gruppe eldre mosjonister inn. Ogsa de slar ballen fantastisk fort over nettet. Jeg slar ogsa ballen hardt over nettet, men den treffer en mann som sitter pa benken ved sidebordet.

Etterhvert som kontantkortene til telefonen min gar ut, kjoper jeg nye. "Jeg skal finne et fint nummer til deg", lover Ada meg i telebutikken. "Hva er et fint nummer?". "Det er et nummer med mange bra sifre". "Hva er et bra siffer?". "Tallet atte er mest populart. "Atte" likner pa ordet for "rik". Tallet seks er ogsa populart; det betyr "lykke". Dessuten har vi tallet ni, som jo betyr "evig". Tallet fire derimot, likner pa ordet for "dod"". Pa lista over ledige telefonnummer er det ikke mye mye rikdom eller lykke igjen, mens utvalget i dod er stort. "Da tar jeg det nummeret der!", sier jeg og peker pa det mest dodelige. "Vil du virkelig ha det?!", spor Ada vantro og rister pa hodet. Det er ikke uten grunn at det pa ethvert fortau sitter folk som livnarer seg som spamenn.

Ada tar meg med i et av de fa templene hvor det foregar gudedyrkelse. Hun far tre brennende rokelsespinner av en brunkledd munk, og kneler foran en statue av Buddha. Hun bukker tre ganger, akkompaniert av en annen munk som slar pa en bjelle. "Hvorfor har du tre pinner?", spor jeg mens vi gar inn i et annet rom i tempelet. "Vet ikke. Det er alltid tre". I det neste rommet setter hun de tre rykende pinnene foran nok en Buddhastatue, for hun setter seg ned ved bordet til en munk med briller. Han blar litt i en gammel bok mens de prater. Etter samtalen putter hun en seddel i bosse. "Fortalte han deg om fremtiden din?", spor jeg nar vi er ute av rommet. "Nei, han fortalte mest om fortiden. Han sa at jeg ble fodt i Kina, men adoptert til USA nar jeg var liten. Og at jeg na var kommet tilbake for a finne mine rotter. Han hadde ikke mye peiling; jeg tror du forvirret ham".

Pa en bar ved siden av hotellet mitt treffer jeg alle de vestlige som bor i byen. Alle fem er larere. De skaler pa undersiden av glasset til hverandre. "Hvorfor skaler dere pa denne maten?", spor jeg en ung engelskmann. "Det er en kinesisk tradisjon for a vise respekt", svarer han. "Jeg har aldri sett kinesere skale pa denne maten", svarer jeg og mener a vite hva jeg snakker om. Men gruppen med utlendinger holder pa sitt og fortsetter a skale pa det de mener a vare pa kinesisk vis. "Jeg drikker mye mer her enn hjemme", sier engelskmannen. "Pa fritiden ser jeg enten pa TV, eller sa drikker jeg". Og det er ikke mye spennende a se pa TV her. Madeline har vart engelsklarer i Zhangjiajie i to og et halvt ar. Hun har bleket har og en sort kjole med dyp utringning. "Men neste uke er det desverre slutt. Da reiser jeg tilbake til USA for a fortsette studiene". Drommen er en jobb for amerikanske imigrasjonsmyndigheter. Hun gleder seg ikke til a reise. "Jeg elsker dette landet. Det er et slags hat-/kjarlighetsforhold. Jeg hater hvordan ting er organisert, men elsker folkene her". Det ma kanskje vare sann - hvem trives i paradis?

Og babyfisken? Joda, jeg far se den. Riktignok ma jeg - ikke overraskende - inn pa en kjokken for a se den. "Den grater bare om natten", forteller en mann som pastar at han hadde hort den grate. Babyfisken er en halvmeter lang, har fire bein og et stort hode. Nar jeg ser dette rare dyret, tror jeg gjerne at den ogsa kan grate.