Zunyi

"Jeg tror Su Bo vil synes det er interessant a dra til Zunyi", sier Judy. Siden byen Zunyi ligger nord i Guizhuoprovinsen - mens vi er pa vei vestover - lar vi syklene bli igjen i Guiyang og tar bussen til denne milepalen for Den Lange Marsjen. Det var her Mao Zedong ble valgt som leder for kommunistpartiet en januardag i 1935.

En drosje setter oss av utenfor et gammelt murhus. Inne i bakgarden kommer ei dame etter oss. "Hvor kommer han der fra?", spor hun Judy. "Fra Norge". Damen ser opp mot himmelen mens hun tenker. "Det er et lite land", forklarer Judy. "OK, da skriver jeg i protokollen at vi har hatt besok av en mann fra et lite land som heter Norge". Murhuset tilhorte en kommandor i Kuomintang, men kommunistene erobret byen - og huset - i tre dager. Na er huset museum. I hvert av de spartansk innredede rommene star det to bukker med en plate oppa. "Se hvor harde senger de hadde!", sier Judy. Og over hver av disse harde sengene henger et bilde av hvem som sov der, et bandular og en tynn lang pose. "Hva er i posene?", spor jeg. "Det er Gan Liang. Et slags rissubstitutt. De hadde ikke ordentlig ris, sa de spiste dette isteden". Et lite moterom var stedet hvor Mao ble valgt til leder. Noen statuer forsoker a gjengi hvor og hvordan de rundt tjue motedeltakerne satt. "Hvor er Otto Braun?", spor jeg Judy. "Hvem?". "En russer. Hans kinesiske navn var Li De". Like banalt enkelt som Su Bo. "Det var ingen russere her". Men en plakat kan fortelle at det er figuren som sitter med ryggen til som forestiller Li De. I en filmsal far vi se hvordan det gikk til. "Vi ma dra tilbake til Hunan og knuse fienden!", sier en mann som spiller den russiske radgiveren. "Vi ma innta byene og starte revolusjonen derfra!", fortsetter han. Alle rundt bordet ser ut som de gruer seg til a gjore som russeren sier. Skuespilleren som forestiller Mao, sitter rolig og leser avisen. Nar Otto Braun er ferdig med tordentalen, legger Mao fra seg avisen, reiser han seg og sier: "Nei, vi er ikke sterke nok. Vi ma fortsette marsjen!". "Hor, i Sovjet har hatt revolusjon, og vi vet hvordan det gjores!", protesterer russeren. "Na holder du kjeft!", sier Mao til alles forferdelse. "Dette er Kina - ikke Sovjet - og her ma vi fa med oss landsbygda om vi skal lykkes med var revolusjon!". Russeren blir taus for et oyeblikk, for han setter seg. De andre nikker beundrende, og Mao blir valgt til formann like etterpa. Det skulle ga ytterligere femten ar for kommunistene kom til makten, men kursen ble langt pa vei staket ut pa dette motet.

Pa en plass bak huset besoker vi noen salgsboder. I en bod sitter en fotograf ved siden av noen bilder som viser at vi kan bli avfotografert i tidsriktige uniformer foran murhuset. En annen bod selger sigaretter som er oppkalt etter byen og har huset avbildet pa pakken. En tredje bod selger Maosouvernirer. Igjen dukker DVD'en om Maos tredje kone opp. "Det var hun som ble arrestert sammen med resten av Firerbanden?", antyder jeg. Damen som selger DVD'en trekker pa skuldrene. "Nei", sier Judy "Jo, han har rett", sier en mann som horer pa hva vi sier. "Var hun skuespiller for hun giftet seg med Mao?", spor jeg Judy. Damen som selger sukker. Hun jobber ikke som guide, hun selger souvenirer. "Nei, hun var ikke skuespiller", sier Judy. "Jo, hun var faktisk det", sier mannen. "Hor, skal du ha DVD'en eller ikke?!", utbryter damen; hun har blitt lei. "Nei takk. Har ikke plass i baggasjen". Men for ikke a bli stemplet som kontrarevolusjonar, kjoper jeg en is med bilde av Mao. Judy er taus. "Beklager alle sporsmalene mine", sier jeg. "Det er ikke det. Det er pinlig at en utlending kjenner var historie bedre enn oss. Men du ma forsta at kinesere er ikke sa interessert i a lare om Kinas historie. Den bestar jo av en rekke invasjoner fra andre nasjoner". Hun har delvis rett: i forrige arhundre var Kina i krig med nabolandene Japan, Sovjet, India, Vietnam og Korea - pluss at de anekterte Tibet. Men Judy vet ikke - eller vil ikke vite - at det ikke alltid var Kina som ble invadert.

Et annet museum viser alle viktige personer som har besokt murhuset i Zunji. De er der alle de kinesiske topplederne - en pilgrimsreise til Zunyi er obligatorisk ogsa for dagens toppledelse. Grupper av turister ledes rundt av guider med lyse bla uniformer med rode stjerner. I et rom henger en oversikt over hvilke viktige politikere i forrige arhundre som deltok pa Den Lange Marsjen - det er omtrent alle. De er dode na, alle de gamle heltene. De fleste dode pa syttitallet. Vi stopper opp ved et bilde fra 1974 som viser Mao Zedong handhilse pa Zhou Enlai. Kanskje takket de hverandre for samarbeidet; Mao som frontfigur og Zhou som administrator. Et droyt ar senere er begge dode. I bakgrunnen pa bildet smiler en tredje person som ogsa deltok pa Den Lange Marsjen. Deng Xiaoping. Han skulle overleve bade Mao og Zhou, og i det stille starte den kapitalistiske revolusjonen som har gjort Kina til natidens andre supermakt, ved siden av USA. Han rakk a se Hong Kong bli kinesisk for han dode i 1997. Eller gjorde han Kina Hong Kongsk?

"Na forstar du kanskje hvorfor Mao er i alle kineseres hjerter?", spor Judy pa bussen tilbake. "Nar dode egentlig Mao?", spor jeg heller enn a svare. I kommunistisk tradisjon tok det flere uker fra lederen dode til at dette ble gjort offentlig kjent. "Den niende i niende 1976. Vet du hva tallet ni betyr for kinesere?". "Ja, jeg gjor det". Evig evig.